Skriftspråkdebatten

På 1800-tallet var det stor språkstrid i Norge. Folk var splittet i synet på hvordan skriftspråket skulle være. Etter unionen med Danmark kom det derfor mange forskjellige forslag på hvordan dette skulle ordnes. Skulle Norge holde på det danske skriftspråket, skulle dansken gradvis bli fornorsket eller skulle Norge få sitt helt eget skriftspråk?

Egentlig var ikke språksituasjonen i Norge noe annerledes enn i andre land, det var nokså vanlig at det var en viss avstand mellom talemålet og skriftsspråket. De eneste som kunne skrive og lese var de som var noe mer høytstående i samfunnet, og disse hadde lært seg dette fra de var små. Derfor var det ikke noe problem for dem at skriftspråket var dansk, og de hadde mange argumenter for at Norge skulle holde på det danske skriftspråket. Welhaven var en av de som mente at det danske skriftspråket burde beholdes. 

Grunner til å holde på dansken:

• Brukt overalt – kirken, skole, universiteter, i statsadiminstrasjonen, lovverket, bøker og aviser

• Ville unngå forsvensking når vi gikk i union med Sverige

• Holde den nære kontakten med Danmark – vikigaste kulturbæraren         

• Dansk var brua videre sørover i Europa – holde kontakt med europeisk kultur

Wergerland kom inn i språkdebatten rundt 1830. Han var av den oppfattning at det var viktig for Norge å ha sitt eget skriftspråk for å kunne vokse, både kulturelt og til å bli et selvstendig demokrati. Han ville opplyse folket og få til et folkestyre, men for å få til dette måtte språket bli mer norsk. Han ville ha et språk basert på den norske talemåten og det norrøne. Wergerland satt i gang å ekprementere med ulike ord, og lagde fornorskinger at det danske.

Asbjørnsen og Moe fulgte Wergerlands spor da de samlet inn folkeeventyr. Folkeeventyrene var en viktig kulturarv, og at disse ble skrevet ned på et norsk skriftspråk gjorde det enklere å etablere det nye skriftspråket. De to eventyrsamlerene var som Wergerland sterkt for en fornorsking av dansken. De brukte dobbelt bestemhet og etterstilt egendomspronomen i eventyrene de skrev ned, noe som ikke fantes på dansk. På den andre siden brukte de fortsatt danske grammatiske regler når det gjaldt bøying av ord.

Knud Knudsen tok på seg oppgaven å endre det grammatiske systemet fra dansk til norsk. Han var en av de viktigeste språkdebattene og han fikk mye å si for utviklingen av det norske scenespråket. Det Knudsen ville oppnå var å få slutt på det danske skriftspråket og erstette det med et fullverdig norsk et, basert på talemålet. Da valget sto om å bruke dialektene som utgangspunkt eller talemålet i byene, valgte Knudsen å fokusere på talemålet i byene (embesstanden og byborgerskapet). Han gav ut boken Haanbog i dansk-norsk Sproglære – den første vitenskaplige framstillingen av det talemålet som bokmålet er bygd på. Han mente at fremmedord skapte forvirring i forståelsen av skriftspråket. Han jobbet derfor hardt for å få disse bort, uten å lykkes.

1862 – endringer i skriftspråket

• Stum e forsvinner

• Dobbeltskriving av i, e, og u forsvinner (fiin – fin, peen – pen)         

• Ch, c og q blir erstattet med k

• ph blir erstattet med f

Knudsen hadde en formening om hvordan det norske språket burde føres videre. Han kom med disse forslagene på forandring:

• Innføring av p t k etter vokal der dansk hadde b d g

• kutte ut stum e i preteritum av kortverb – (nåedde – nådde)

• Forkortning av en del ord. Foreksempel blir drage til dra

• Endring i skrivemåten slik at det blir mer likt med den ''dannede dagligtalen''

• Innføring av norsk flertallsblying i hankjønns- og untetkjønnsord

• Innføring av endelsen a i bestemt form entall av hunkjønnssubstantiv

Forslagene ble ikke vedtatt med engang, han måtte vente 21år før de fleste kom inn i norsk rettskriving. I dag er forslagene godt etablerte i bokmål.

Jonathan Aars ga ut hefte Norske retskrivingsregler, han hadde de samme meningene som Knudsen når det kom til det norske skriftspråket. Han kritiserte hvordan det danske språket var og hvordan det gjorde nordmenn forvirret fordi det var så annerledes en talemåten.

Nordahl Rolfsens var forfatter av lesebøker som var tilegnet skolen. Han gav ut Læsebog for folkeskolen, og her hadde an brukt forslagene til Knudsen i skrivemåten.

I 1893 var det en komité som kom med forslag til rettskrivingsreformer, Jonathan Aars var en av de som var med. Komiteen kom med forslag om at skriftlig bokmål skulle ta utgangspunkt i talemålsformer. Her er noen forslag:

• Innføring av p t k etter vokal, der dansk hadde d b g

• Kutte ut stum e i preteritum av kortverb

• Valgfri forkortning av en del ord

• Innføring av norsk flertallsbøying i hannkjønns- og intetkjønnsord

• Innføring av tre ulike preteritumsendelser for verb ( - et, -te, -dde) der dansk bare hadde hatt én (-ede)

Dette skapte mange ulike reaksjoner, men de fleste var likevel positiv innstilt til endringene. Det forslaget som ble møtt av størst motstand var innføringen av p t og k etter vokal. Dette likte ikke skolefolk på Sør- og sørvestlandet. Universitetsfolkene var de som protesterte mest, de ville ha så lite endringer som mulig. Disse protestene hadde mye med at dette rettskrivingsforslaget ikke ble vedtatt før 1907.

 

Skriftspråket må bygges på norsk grunn

 

 Peter Andreas Munch (1810-1863) var en aktiv deltaker i språkdebatten i første halvdel av 1800-tallet. Det som virkelig preget han var det romantiske synet på sammenhengen mellom nasjon og språk. Munch hevdet at dersom det skulle skapes et eget norsk skriftspråk, måtte det bygge på norrønt, samt at dansk kunne være det samlende skriftspråket i Norge. Peter Andreas Munch var uenig i tankene til både Ivar Aasen, Knud Knudsen og Henrik Wergeland om at skriftspråket skulle være demokratisk og gjøre det lettere for allmennheten å lese og skrive.

Ivar Aasen levde fra 1813 til 1896 og var den som gjorde det språkvitenskapelige arbeidet som skulle til for å etablere et norsk skriftspråk med norsk talemål som normgrunnlag. I en artikkel "Om vort Skriftsprog" fra 1836 presenterer Aasen tanken om et norsk skriftspråk og diskuterer hvilket grunnlag det må bygge på. For at Aasen skulle kunne drive språkvitenskapelig arbeid, måtte han ha penger til det. Han fikk hjelp av en biskop ved navn Neumann til å be Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim om pengehjelp. Den første summen kom i september 1842, og dette var starten på Ivar Aasens språklige reise gjennom Norge. Helt frem til 1870-årene drog han ut på reiser for å studere språket i ulike deler av landet.

Aasen ville finne fellestrekk i norske dialekter og skape et skriftspråk som kunne være samlende for hele landet. Han brukte dialektene slik de ble snakket i samtida, men fellestrekk kunne likevel spores tilbake til norrønt, da det norrøne språket lå som et historisk utgangspunkt for dialektene. Resultatet av Aasens språkreise var et nytt skriftspråk som han utarbeidet en grammatikk og en ordbok for.

Det første resultatet av innsamlingsarbeidet fra reisene han foretok var Det norske Folkesprogs Grammatik som ble gitt ut i 1848. Dette er den første systematiske og sammenlignende fremstillingen av grammatikken i norske dialekter. Aasen ville med denne boka gi kunnskap om norsk talemål, og den var dermed et ledd i et språklig opplysningsarbeid, i tillegg til at den kartla normgrunnlaget for et nytt skriftspråk. Fra språkarbeidet til Ivar Aasen ble resultatet en ordbok på 635 sider, med 20 000 oppslagsord. Med grammatikken og ordboka hadde han gjennomført den viktigste delen av kartleggingsarbeidet, og hadde som den første i Norge systematisk dokumentert talemålet i landet. Aasen skrev også ned fortellinger, sagn og andre småstykker på dialekt. En del slike tekster presenterte han i Prøver af Landsmaalet i Norge.

I Norsk Ordbog, som kom i 1873, hadde Ivar Aasen normer skrivemåten – det vil si at han hadde valgt en skrivemåte for de ordene han førte opp i ordboka, som til sammen var på 965 sider og inneholdt mellom 35 000 og 40 000 ord. Med dette skrev Aasen seg inn i europeisk språkhistorie som en stor leksikograf.

Selv om Ivar Aasen hadde lagt fram et gjennomarbeidet forslag til et norsk skriftspråk, ble ikke landsmålet uten videre et offisielt skriftspråk i Norge. Ved siden av den generelle politiske utviklingen fikk enkeltpersoner som tok språket i bruk, og som kastet seg inn i språkdebatten, mye å si for utviklingen videre. En av dem var juristen og journalisten Aasmund Olavsson Vinje, som i 1858 etablerte avisa Dølen.

Vinje grunnla Dølen noen år før Aasen presenterte den endelige normeringen av landsmålet, og han prøvde derfor ut sin egen rettskriving. Slik ble det debatt om skrivemåten av landsmålet helt fra første stund. En annen som engasjerte seg i språkspørsmålet, var Olaus Fjørtoft. Han ville at et felles skriftspråk gradvis skulle vokse fram ved at alle baserte seg på sin egen dialekt når de skrev, samt at talemålet til arbeidsfolk i byene skulle være med og sette preg på deg nye norske skriftspråket.

En annen som var med på å bringe landsmålet videre, var Arne Garborg. Han spilte en viktig rolle i utviklingen av landsmålet som litteratur språk, som avisspråk og som opplæringsmål i skolen. Garborg mente også at elever som skulle lære å skrive landsmål, burde få skrive dialekt før de gikk over til den fastsatte rettskrivingen. I 1898 ble Garborg oppnevnt som medlem i en komité som skulle komme med forslag til en offisiell rettskriving for landsmålet.

Den offisielle rettskrivingen var på mange måter et resultat av at landsmålet i 1890-årene var blitt innført som opplæringsmål i flere skolekretser, og at det siden 1885 hadde vært offisielt skriftspråk ved siden av det "almindelige Skrift- og Bogsprog". I 1885 hadde Venstre-flertallet på Stortinget fått igjennom dette vedtaket, som er kjent som jamstillingsvedtaket. Norge hadde dermed fått to offisielle skriftspråk.

Allerede tidlig i 1880-årene hadde de første ABC-bøkene og lesebøkene på landsmål kommet. Ved flere allmueskoler satte lærerne i gang med å lære elevene å lese og skrive landsmål. I 1892 vedtok Stortinget skolemålsparagrafen. Her ble det slått fast at det var opp til skolestyrene i de ulike kommunene å avgjøre hva som skulle være opplæringsspråk i skolekretsene. Etter kraftig politisk strid vedtok Stortinget i 1907 at alle som tok examen artium, måtte avlegge skriftlig prøve i sidemål – som for de fleste var landsmålet.

Mot slutten av 1800-tallet mente mange at Bibelens ord ikke bare burde være dansk, men at det også måtte forkynnes på landsmål. Likevel kom ikke den første oversettelsen til landsmål av hele Bibelen før i 1921, og først i 1938 kom den første autoriserte bibeloversettelsen til nynorsk. Salmesangen var også en viktig del av gudstjenesten, og flere skrev nå salmer på landsmål. Dansk var ikke lenger enerådende som salmespråk og kirkespråk i den norske statskirken.

 

Etter 1900 ble det et mål å arbeide for en tilnærmelse mellom bokmål og nynorsk med tanke på en framtidig sammensmelting i et samnorsk skriftspråk. I 1929 ble nynorsk og bokmål godkjent som de to offisielle navnene på de to norske språkene. I dag er bokmål flertalsmålformen. Bokmålet dominerer på de aller fleste samfunnsområder, men nynorsken står likevel sterkt innenfor litteraturen, i humanistiske fag og i primærnæringene. Nynorsken har også en rimelig sterk stilling i offentlig forvaltning, ettermedia og pressen i kirka, i lokalt næringsliv, og i skolen, der alle som tar vidaregående utdanning, må lære begge målformer som hovudmål eller sidemål (etter egne valg). Nynorsk står svakest innenfor populærkultur, teknologi og økonomi. Men det er samtidig også de områder der bokmålet er hardest presset av engelsk.

Skriftspråket i Norge - Kan det bli norsk?

Skriftspråket i Norge - Kan det bli norsk?

Den danskfødte sognepresten skrev i 1779 : om ikke Norge hadde vært i union med Danmark, hadde landet mest sannsynlig hatt et eget skriftspråk. Måten Jacob Nicolai Wilse ordla seg på, gjorde at det ble oppfattet som at det var uaktuelt både med unionsoppløsning og et eget skriftspråk. Det som var spesielt for han, var at han faktisk hadde tenkt tanken på et norsk skriftspråk, det var ikke vanlig på denne tiden. I løpet av de neste hundre årene, stod Ivar Aasen og Knud Knudsen frem, og i 1907 hadde Norge ikke bare ett, men hele to skriftspråk. Veien dit var vanskelig og det var mye strid.

 

 

Ivar Aasen

 

Knud Knudsen

 

 

En av de viktigste hendelsene som åpnet for selvstendige norske språkreformer, var unionsoppløsningen. I 1814 måtte Danmark avstå Norge til den svenske kongen, og den lange unionstida med Danmark var dermed over. Tanker i tida bygde også opp under nasjonale holdninger. Nasjonalromantikerne hevdet at det var en nær sammenheng mellom "folkesjelen", nasjonen og språket, og at det viktigste uttrykket for en nasjon var det språklige fellesskapet. Disse ideene kom til å prege norsk kulturdebatt og norsk skriftkultur på 1800-tallet. Også utviklingen innenfor språkvitenskapen satte preg på debatten om skriftspråket.

Men burde skriftspråket gjenspeile talemålet til folk flest og ikke bare talemålet hos overklassen? Med politisk demokratisering fulgte tanker om språklig demokratisering. Etter stortingsvalget i 1833 var flertallet av stortingsrepresentantene bønder. På denne tida ble det innført større kommunalt selvstyre.

Mange lærere og elever opplevde at den store avstanden mellom det danske skriftspråket og de norske dialektene skapte problemer i lese- og skriveopplæringen. Utdanning for flere er både en demokratisk tanke og en nødvendig forutsetning for at et moderne samfunn skal fungere. Utbyggingen av skolesystemet kom derfor til å sette preg på språkdebatten, særlig etter 1860, da det kom nye skolelover, og da skoletilbudet utover landsbygda ble bedre.

Det var flere grunner til at folk mente at Norge burde få et eget og norsk skriftspråk, men det var uenighet på hvordan man skulle løse denne utfordringen. Det var tre hovedstandpunkt i språkdebatten på 1800-tallet:

· Dansk burde fremdeles være skriftspråket i Norge, men det burde få en egen benevnelse, som kunne knytte det til Norge.

· Det danske skriftspråket burde gradvis tilpasses norsk talemål.

· Norge burde få et egent skriftspråk, med utgangspunkt i norsk talemål og tidligere skrifttradisjon i Norge, det vil si norrønt.

Ut av denne språkdebatten voks det frem to offisielle skriftspråk i Norge, bokmål og Nynorsk. Forløperen til bokmålet(som tidligere var dansk) ble også kalla ”modersmaalet” eller ”det almindelige bogsporg”. I ettertid ble de også kalla ”riksmål” før det fikk betegnelsen ”bokmål” i 1929. Ivar Aasen var opphavsmannen til det som i 1929 fikk navnet ”nynorsk”. De ble tidligere kalla ”landsmål” eller ”det norske folkesprog”. Det tidligere mest brukte navnene for skriftspråkene vi har i Norge er nok ”riksmål” for bokmålet og ”landsmål” for nynorsken.

Velkommen til bloggen min! Dette er første innlegg. Her vil jeg blogge om min hektiske hverdag på skole, jobb, trening, enda mer skole, enda mer jobb og endaenda mer trening.

XoXo
- R