Skriftspråket i Norge - Kan det bli norsk?

Skriftspråket i Norge - Kan det bli norsk?

Den danskfødte sognepresten skrev i 1779 : om ikke Norge hadde vært i union med Danmark, hadde landet mest sannsynlig hatt et eget skriftspråk. Måten Jacob Nicolai Wilse ordla seg på, gjorde at det ble oppfattet som at det var uaktuelt både med unionsoppløsning og et eget skriftspråk. Det som var spesielt for han, var at han faktisk hadde tenkt tanken på et norsk skriftspråk, det var ikke vanlig på denne tiden. I løpet av de neste hundre årene, stod Ivar Aasen og Knud Knudsen frem, og i 1907 hadde Norge ikke bare ett, men hele to skriftspråk. Veien dit var vanskelig og det var mye strid.

 

 

Ivar Aasen

 

Knud Knudsen

 

 

En av de viktigste hendelsene som åpnet for selvstendige norske språkreformer, var unionsoppløsningen. I 1814 måtte Danmark avstå Norge til den svenske kongen, og den lange unionstida med Danmark var dermed over. Tanker i tida bygde også opp under nasjonale holdninger. Nasjonalromantikerne hevdet at det var en nær sammenheng mellom "folkesjelen", nasjonen og språket, og at det viktigste uttrykket for en nasjon var det språklige fellesskapet. Disse ideene kom til å prege norsk kulturdebatt og norsk skriftkultur på 1800-tallet. Også utviklingen innenfor språkvitenskapen satte preg på debatten om skriftspråket.

Men burde skriftspråket gjenspeile talemålet til folk flest og ikke bare talemålet hos overklassen? Med politisk demokratisering fulgte tanker om språklig demokratisering. Etter stortingsvalget i 1833 var flertallet av stortingsrepresentantene bønder. På denne tida ble det innført større kommunalt selvstyre.

Mange lærere og elever opplevde at den store avstanden mellom det danske skriftspråket og de norske dialektene skapte problemer i lese- og skriveopplæringen. Utdanning for flere er både en demokratisk tanke og en nødvendig forutsetning for at et moderne samfunn skal fungere. Utbyggingen av skolesystemet kom derfor til å sette preg på språkdebatten, særlig etter 1860, da det kom nye skolelover, og da skoletilbudet utover landsbygda ble bedre.

Det var flere grunner til at folk mente at Norge burde få et eget og norsk skriftspråk, men det var uenighet på hvordan man skulle løse denne utfordringen. Det var tre hovedstandpunkt i språkdebatten på 1800-tallet:

· Dansk burde fremdeles være skriftspråket i Norge, men det burde få en egen benevnelse, som kunne knytte det til Norge.

· Det danske skriftspråket burde gradvis tilpasses norsk talemål.

· Norge burde få et egent skriftspråk, med utgangspunkt i norsk talemål og tidligere skrifttradisjon i Norge, det vil si norrønt.

Ut av denne språkdebatten voks det frem to offisielle skriftspråk i Norge, bokmål og Nynorsk. Forløperen til bokmålet(som tidligere var dansk) ble også kalla ”modersmaalet” eller ”det almindelige bogsporg”. I ettertid ble de også kalla ”riksmål” før det fikk betegnelsen ”bokmål” i 1929. Ivar Aasen var opphavsmannen til det som i 1929 fikk navnet ”nynorsk”. De ble tidligere kalla ”landsmål” eller ”det norske folkesprog”. Det tidligere mest brukte navnene for skriftspråkene vi har i Norge er nok ”riksmål” for bokmålet og ”landsmål” for nynorsken.